Belgisk tripel – farlig lettdrikkelig klostergull

Av /
En munk i hvit og svart drakt sykler gjennom et klosterområde med røde murbygninger på begge sider. Han smiler og ser til siden mens han holder en mappe i hånden. Solen skinner og gresset er grønt.
Munk ved Trappistklosteret Westmalle. Bildet er gjengitt med tillatelse fra Westmalle.

En gyllen munkebrygget øl som smaker av frukt og krydder – høres ikke dumt ut, eller hva? Belgisk tripel er nettopp et slikt øl. Dette er en av Belgias mest populære ølstiler, og det med god grunn. En tripel ser lys og uskyldig ut i glasset, men gjemmer en høy alkoholprosent (ofte rundt 8–10 %). Kombinasjonen av å være forfriskende og lettdrikkelig, men samtidig kompleks og smaksrik, gjør tripel både spennende og – ja – farlig lett å like.

Belgisk øl handler ofte om gjæren. Bryggerne i Belgia bruker spesielle gjærstammer som gir masse aroma og smak. Du kan få fruktige toner av eple, pære, banan eller honning fra gjæren, og gjerne et krydderpreg som kan minne om pepper eller nellik. Noen ganger tilsetter bryggerne faktisk litt krydder også, for ekstra kompleksitet. Poenget er at ingen enkelt ingrediens skal overdøve de andre – alt skal være i balanse. En belgisk tripel er et prakteksempel på denne filosofien. La oss se nærmere på dette gylne klosterølet og hva som gjør det unikt!

Hvorfor heter det tripel?

Hvorfor kalles ølstilen for tripel? En forklaring stammer fra middelalderen, da bryggere merket ølfatene sine med kryss for å angi styrken. De fleste kunder kunne ikke lese, men alle forstod kryss:

  • X markerte et enkelt og svakt øl (ofte kalt enkel eller single). I dag er dette et lyst og lett øl og det var gjerne for munkens hverdagsmåltid.
  • XX betydde et sterkere øl (dubbel) med mer fylde og høyere alkohol. I dag er dubbel et øl med mørkere farge og rikere smak.
  • XXX var det kraftigste ølet – tripel. En tripel i dag er lys i fargen.

Med andre ord: jo flere kryss, desto sterkere øl. Så når du ser tripel, vet du at det opprinnelig betydde den sterkeste versjonen av klosterølet.

Munkenes gull: historien bak tripel

På slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet begynte lyse lagerøl (gjerne pils) å dominere ølmarkedet, og mørkere øl fikk konkurranse. Bryggerimesteren Henrik Verlinden ville svare på pilsens popularitet med noe nytt. I 1932 lanserte han Witkap Pater, regnet som den første kommersielle tripelen. Dette var et lyst, sterkt øl som han markedsførte som et trappistøl – altså et klosterøl brygget av munker – selv om bryggeriet hans ikke lå i et kloster (Henrik hadde riktignok jobbet ved klosterbryggeriet Westmalle tidligere). Witkap Pater viste at det fantes et publikum for en slik sterk og lys øl, til tross for lagerøl-trenden.

Store kobberkjeler i bryggeriet hos Westmalle, omgitt av flislagt gulv og industrielle detaljer i et rom med høyt tak og store vinduer.

Les mer: Hva er Trappistøl? Historien, reglene og klostrene bak de ekte klosterølene

Kort tid etter fulgte klosteret Westmalle opp med sin egen variant. I 1934 brygget de et lyst, sterkt øl de kalte Superbier. Noen år senere, i 1956, finjusterte bryggerimunk Bror Thomas oppskriften og omdøpte ølet til Westmalle Tripel. Denne tripelen ble fort selve målestokken for stilen – Westmalle kaller den ydmykt nok “the mother of all tripels”. Siden den gang har belgisk tripel blitt brygget i utallige klostre og bryggerier, og stilen har for lengst tatt steget ut av klosterveggene og ut i verden.

Westmalle Tripel regnes som selve referanseølet for belgisk tripel-stilen. Brygget ble første gang lansert som “Superbier” i 1934 og fikk navnet Westmalle Tripel etter en oppskriftjustering i 1956.

Hvordan brygges en tripel?

Bryggingen av en belgisk tripel er like fascinerende som ølet selv. Hemmeligheten bak tripelens styrke og samtidig lette kropp ligger i ingrediensene og bryggemetoden:

  • Malt og sukker: Det brukes mest lys malt (typisk pilsnermalt) som gir den gylne fargen og en ren maltprofil. I tillegg tilsettes en dose sukker – ofte belgisk kandissukker – under bryggingen. Sukkeret gjør at ølet blir tørt og lettdrikkelig, samtidig som det bidrar til høyere alkoholprosent uten å gjøre ølet søtt eller tungt.
  • Humle: Tripel brygges vanligvis med tradisjonelle europeiske aroma-humletyper (for eksempel Saaz eller Styrian Golding). Disse gir nok bitterhet til balanse, men relativt beskjeden humlearoma og -smak. Du får ingen ekstreme «IPA-humle-smaker» i en tripel; humlen holder seg i bakgrunnen for å la gjær og malt skinne.
  • Gjær og gjæring: Belgisk tripel bruker en spesiell belgisk alegjær som jobber best på varm gjæringstemperatur. Ølet gjæres gjerne varmt (over 20 °C), noe som får gjæren til å produsere alle de fruktige esterene og krydrete fenolene vi nevnte tidligere. Etter hovedgjæringen lar bryggeren ølet modnes en periode kjølig (et par uker) for å «sette» smaken. Mange av de beste triplene tappes også med litt ekstra sukker på flaske for en annengangs gjæring på flaska. Denne flaskemodningen gir naturlig karbonering (kullsyre) og lar ølet utvikle seg videre mens det lagres. Resultatet er et livlig øl med fine bobler som kan lagres lenge.
Brygger tilsetter hele humlekongler i kobberkjele på Trappistbryggeriet Westmalle i Belgia.
I en tripel tilsettes ofte hele humlekongler – en sjelden praksis som gir et tydelig preg på ølet. Bildet er gjengitt med tillatelse fra Westmalle.

Hva kjennetegner en belgisk tripel?

Hvordan ser, lukter og smaker en tripel? Først og fremst har den gyllen til lys rav farge i glasset. Skummet er gjerne hvitt, tett og kremet – en skikkelig “skumtopp” som legger seg som et lokk på ølet. (Tripel serveres ofte i et tulipanglass, slik at det flotte skummet virkelig får blomstre.)

Aromaen på en tripel avslører fort at dette ikke er noen vanlig pils: Du kan kjenne krydder (tenk pepper eller kryddernellik), florale toner og masse fruktighet. Noen synes de lukter appelsinskall eller modne bananer; andre plukker opp hint av eple, pære eller honning. Denne komplekse duften kommer i stor grad fra gjæren.

Smaken fortsetter der aromaen slapp: Maltpreget er lett og gir en subtil sødme av lyst korn eller brødskorpe, men takket være sukkeret som er brukt under bryggingen, ender ølet tørt. Du får gjerne smak av lyse frukter (appelsin, sitrus, banan) og et fint krydderstreif. Alkoholen i en tripel ligger som nevnt høyt, men du merker den knapt på smaken – den er farlig godt skjult av det harmoniske smaksbildet. Tripel har en livlig karbonering, det vil si mye kullsyre, som gjør ølet forfriskende og lettdrikkelig. Bitterheten er moderat; nok til å balansere smaken, men den stikker seg ikke ut. Du sitter igjen med et øl som både varmer og forfrisker på én gang.

Og du, ikke la deg lure av navnet: Selv om stilen kalles belgisk tripel, har den ingen geografisk beskyttelse. Bryggerier over hele verden kan lage sin versjon av en tripel – og det gjør de! Når det står “belgisk tripel” på etiketten, er det ment som en veiledning om hvilken type ølopplevelse du kan forvente, ikke nødvendigvis at ølet er brygget i Belgia. Flere utenlandske klosterbryggerier, som blant annet nederlandske La Trappe, brygger også fantastiske tripler i samme tradisjon.

Fem øl i ulike farger fra lys witbier til mørk belgisk strong ale, servert i glass på et trebrett i et koselig pubmiljø.

Les mer: Topp 10 belgiske ølstiler

Fra grillmat til ostefat: tripel fikser biffen

En av de store fordelene med belgisk tripel er at den er allsidig og kan nytes i mange sammenhenger. Dette ølet har relativt lav bitterhet og en balansert smak, noe som gjør at det funker til mye forskjellig:

  • Aperitiff: Tripel passer perfekt som en appetittvekker før et måltid. Et lite glass gyllen tripel kan pirre smaksløkene og sette stemningen uten å overdøve det du skal spise senere.
  • Krydret mat: Ølstilen tåler sterk og krydret mat overraskende godt. Skal du spise indisk curry eller thairetter med chili og krydder, kan en tripel dempe heten og samtidig matche de komplekse smakene.
  • Grillmat: Til grillfesten gjør tripel også susen. Den høye kullsyren “renser” ganen mellom feite burgere og marinert kjøtt, og den milde sødmen i ølet glir godt sammen med røyksmaken fra grillen.
  • Ost: Tripel og ost er en match made in heaven. Den sterke og fyldige ølen står godt til rike, kremede oster – for eksempel en trippelkremost som Brillat-Savarin eller en kraftig hvitmuggost – samtidig som den har nok kraft til å matche en vellagret, salt Gouda. Prøv en slant tripel til ostefatet neste gang; du vil ikke angre.

Skål og god tripel!

Nå vet du litt mer om hva en belgisk tripel er – et lyst, klosterbrygget gull i glasset som både kan sjarmere sansene og gi deg et lite kick. Enten du er helt ny til stilen eller allerede en fan, så er det alltid spennende å skjenke seg et tulipanglass med tripel og utforske de lag på lag med smaker munkene har perfeksjonert. Den er sterk, men snill; kompleks, men forfriskende. Kort sagt et øl du kan nyte til både fest og kos.

Så neste gang du vil unne deg noe utenom det vanlige: Prøv en belgisk tripel. Skål for klostergullet!

Vil du smake en ekte tripel?

På grunn av den høye alkoholen må du en tur på Polet for å finne disse her hjemme. På Vinmonopolet går belgisk tripel under varetypen «øl – klosterstil» og i skrivende stund finnes det omkring 30 varianter tilgjengelig, hvorav de fleste naturlig nok er fra Belgia.

Klassikere fra Belgia (og en fra Nederland)

Norske alternativer

Stilfakta: Belgisk tripel

Parameter
IBU (bitterhet)
SRM (farge)
ABV (alkoholstyrke)

Verdi
20 – 40 (moderat)
4.5 – 7 (gyllen – lys rav)
7.5 – 9.5% (høy)

Følg Ølbloggen for flere nyheter

Vil du holde deg oppdatert på de nyeste ølslippene? Følg Ølbloggen på Facebook, hvor alle nye innlegg publiseres umiddelbart – så slipper du å gå glipp av noe!

Finn flere ølstiler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen