Topp 10 belgiske ølstiler

Fem øl i ulike farger fra lys witbier til mørk belgisk strong ale, servert i glass på et trebrett i et koselig pubmiljø.

Belgia er kanskje et lite land, men når det kommer til øl er det en gigant. Belgisk ølkultur har dype røtter – fra munkene som brygget i klostrene, til kreative bryggere som eksperimenterer med villgjær og frukt. Resultatet er en fantastisk variasjon av ølstiler: lyse og mørke, søte og sure, sterke og lette. Denne rikholdige øltradisjonen har noe for enhver smak, enten du er ølentusiast med mange innsjekkede øl på Untappd bak deg eller en nysgjerrig nybegynner. Her får du en enkel gjennomgang av topp 10 belgiske ølstiler. Det finnes så mange ølstiler i Belgia at det nesten er urettferdig å bare velge 10 – men her er mine utvalgte!

1. Belgisk Witbier (hveteøl)

La oss starte forfriskende: Witbier – på norsk ofte kalt belgisk hveteøl. Dette lyse, uklare ølet er så blekt som du får et øl. Det lærte jeg allerede under min første ølutdanning i 2014: vi lærte at en Witbier kunne kjennes igjen på fargen, før du i det hele tatt tok en sipp av ølet. Så når et blekt, nesten hvitt øl, lå i glasset under eksamen var jeg sikker på at jeg traff blink ved å si at dette var en Witbier, og det ble naturligvis forsterket når jeg luktet og smakte på ølet.

Witbier brygges med en god andel hvete og er tradisjonelt krydret med koriander (knuste korianderfrø, ikke planten du kjøper på butikken) og tørket appelsinskall, noe som gir en frisk sitrusduft og krydret aroma. Med moderate alkoholnivåer, rundt 5 %, er det perfekt på en varm sommerdag når tørsten melder seg. Historisk holdt denne stilen på å dø ut midt på 1900-tallet, men en dedikert belgisk melkebonde (som også var brygger) sørget for en velsmakende gjenoppstandelse. I dag er witbier igjen verdenskjent som et leskende, lettdrikkelig øl – et godt startpunkt for nybegynnere, men også høyt verdsatt av erfarne ølkjennere for sin subtile kompleksitet.

Kommersielle eksempler

Allagash White, Blanche de Bruxelles, Celis White, Hoegaarden Wit, Ommegang Witte, St. Bernardus Witbier.

2. Belgisk Blond Ale (lys ale)

Neste ut er belgisk blond ale, en gyllen ale som skinner som et glass flytende solskinn. Blonde ale er elegant og forholdsvis sterk (ofte 6–8 % alkohol), men samtidig rund og lett å like. Smaken balanserer fint mellom maltens sødme og fruktigheten fra den belgiske gjæren. Smaken kan minne om honning, krydder og modne frukter. Denne ølstilen ble utviklet for å nå ut til pilsdrikkere: den er ikke like kraftig som klosterølene Dubbel og Tripel, men har mer karakter og fylde enn en vanlig pils. Belgisk blond passer utmerket for de som vil utforske belgisk øl uten å hoppe rett i de aller sterkeste bryggene – en gyllen middelvei, bokstavelig talt.

Kommersielle eksempler

Affligem Blond, Corsendonk Blond, Grimbergen Blond, La Trappe Blond, Leffe Blond, Val-Dieu Blond.

3. Belgian Golden Strong Ale (lys ale)

Vi holder oss på den lyse siden. Belgian Golden Strong Ale er et lyst, sterkt øl som ikke må forveksles med Tripel, men som er en egen stil med enda tørrere og lettere kropp. I likhet med Belgisk blond ale ble den utviklet av belgiske bryggere som ville konkurrere med tyske og tsjekkiske pilsnere. Som alltid ville belgiske bryggere gå sin egen vei – med mer kraft, kompleksitet og personlighet. Alkoholinnholdet ligger gjerne mellom 8–11 %, men smaken holder seg lett og elegant, med fruktige toner (eple, pære), lett krydder og en overraskende tørr avslutning. Den mest kjente representanten for stilen er et ikonisk brygg med djevelsk navn. Golden Strong Ale er en ulv i fåreklær: sterk, kompleks og forbausende lettdrikkelig. Djevelen kommer snikende på deg uten at du merker det, som de sier.

Kommersielle eksempler

Brigand, Delirium Tremens, Duvel, Judas, Lucifer, Russian River Damnation.

4. Belgisk Tripel (klosterøl)

Tripel er munkenes gyldne, sterke kronjuvelen i klosterets skattekammer. Tripel betyr, kanskje ikke helt uventet, “trippel” og antyder et enda sterkere brygg – her snakker vi ofte 8–10% alkohol, om ikke mer. Det spesielle med Tripel er at ølet er lyst gyllent som en blond, men likevel kraftig og smaksrikt. Smaken byr på et fyrverkeri av fruktige og krydrede toner fra gjæren: banan, appelsin, nellik, og gjerne et pepperaktig sting. Samtidig har den mer humlebitterhet enn de mørkere klosterølene, samt en tørr ettersmak. Stilen sies å ha blitt “oppfunnet” i et belgisk kloster på 1930-tallet, muligens fordi munkene ønsket seg et lysere øl som likevel kunne konkurrere i styrke. Resultatet ble et ikonisk brygg som mange kaller dronningen av belgisk øl. Men hvordan få så høy alkohol uten at ølet er tungt og fyldig? Hemmeligheten? Lyst kandissukker – det gir både styrke og en lett, tørr kropp uten å gjøre ølet tungt. Tripel er farlig lettdrikkelig til tross for styrken – den serveres ofte i et tulipanglass der det flotte skummet får blomstre, og bør nytes sakte mens man beundrer håndverket (men det kan fort merkes i toppen etter det andre glasset).

Kommersielle eksempler

Chimay Tripel, La Rulles Tripel, La Trappe Tripel, St. Bernardus Tripel, Val-Dieu Triple, Westmalle Tripel.

Målebegre med ølets ingredienser hos Westmalle – vann, malt, humle, gjær og kandissukker – vist i rekkefølge i et lyst laboratoriemiljø.
Vann, malt, humle, kandissukker og gjær. Bildet brukt med tillatelse fra Westmalle.

5. Saison (farmhouse ale)

Fra klostrene går ferden ut på bondelandet. Saison er fransk for “sesong”, og denne ølstilen kalles ofte belgisk gårdsøl. Den oppsto i landbruksområdene i Vallonia (den fransktalende delen av Belgia), der gårdbrukere brygget øl om vinteren for å lagre det til sommeren. Når innhøstingen kom, hadde de et friskt og næringsrikt øl å leske tørsten med for sesongarbeiderne på gården – derav navnet. En saison er typisk lys gyllen til oransje i fargen, tørr i smaken og livlig karbonert. Alkoholen ligger gjerne rundt 5–7 %, altså moderat, men smaken er alt annet enn moderat: Her får du gjerne innslag av pepper og krydder, sitrus, urter og en deilig funky karakter fra spesielle gjærstammer. Noen beskriver smaken som “rustikk” – det er litt som å smake på den belgiske landsbygda i et glass. Saison er forfriskende og kompleks på samme tid, et øl som kan utfordre smaksløkene litt (på en gøyal måte). Denne stilen har fått en renessanse blant moderne håndverksbryggere, og det er ikke rart: få øl er så sjarmerende ujålete og samtidig så fulle av personlighet som en god saison.

Kommersielle eksempler

Ellezelloise Saison 2000, Lefebvre Saison 1900, Saison Dupont, Saison de Pipaix, Saison Voisin, Boulevard Tank 7 Farmhouse Ale.

6. Oude Gueuze / Geuze (spontangjæret surøl)

Hva får du hvis du tar lambic (spontangjæret surt øl fra området rundt Brussel) og gjør det sprudlende? Da får du gueuze – ofte kalt “Brussel’s champagne”. Gueuze (uttales omtrent “gøøz”). Skrives også Geuze av enkelte bryggerier. Ølet lages ved å blande ung og gammel lambic (gjerne ett år, to år og tre år gammel lambic) og la blandingen ettergjære på flaske som en champagne. Den unge andelen gir gjæringsaktivitet, den eldre gir kompleksitet, og sammen utvikler de bobler. Resultatet er et gyllent, musserende surøl fullt av karakter. Smaken er syrlig og frisk, gjerne med toner av grønne epler, sitrus, eik og den karakteristiske hestedekken- og fjøskarakteren – men i en elegant innpakning. En ekte oude gueuze (gammel gueuze) lages uten noe søtning og er tørr som en knusktørr cider, mens enkelte kommersielle varianter kan være litt søtere. Historisk var gueuze et lokalt brygg folk nøt i Brussel, men i dag er det verdenskjent som en delikatesse for ølconnoisseurer. Å poppe en flaske god gueuze kan nesten føles som å feire med champagne – boblene kiler på tungen, og smaken feirer det unike belgiske ølhåndverket som forener tradisjon og eleganse.

Kommersielle eksempler

3 Fonteinen Oud Gueuze, Cantillon Classic Gueuze 100% Lambic, Girardin Gueuze 1882 (Black label), Hanssens Oude Gueuze, Lindemans Gueuze Cuvée René, Oude Gueuze Boon.

7. Quadrupel (sterk klosterøl)

Når vi trodde munkene hadde nådd toppen med Tripel, fant de ut at “jo da, vi kan gå lenger!” Quadrupel – ofte kalt Quad – er en ølstil som tar klosterølet til nye høyder. Går gjerne under betegnelsen Belgian Dark Strong Ale i stilregistrene. Navnet Quad betyr “firer”, og her snakker vi virkelig kraftige saker: gjerne 10–12% alkohol eller mer. En Quadrupel er dyp brun eller kobberfarget og byr på et smaksspekter som kan minne om en dessert i et glass. Forbered deg på fyldige smaker av mørk karamell, kandissukker, modne plommer, rosiner og hint av sjokolade eller mokka. Alkoholen gir en varmende ettersmak – dette er et øl man nipper til foran peisen en kald kveld, heller enn å styrte på en sommerfest. Selv om betegnelsen quadrupel er relativt moderne (det var først på slutten av 1900-tallet man begynte å bruke det som stilnavn), har sterke mørke klosterøl røtter langt tilbake. Dette er virkelig kongen av klosterøl: kompleks, mektig og noe man helst deler – både fordi det smaker godt å nyte i godt lag, og fordi en hel flaske kan gjøre selv en erfaren ølhund ganske så myk i knærne.

Kommersielle eksempler

Achel Extra Bruin, Boulevard The Sixth Glass, Rochefort 10, St. Bernardus Abt 12, Westvleteren 12.

8. Flanders Red Ale (surøl fra Flandern)

Belgias kjærlighet for syrlige smaker stopper ikke i Brussel. I de vestlige delene av Flandern har de sine egne tradisjonelle flamske surøl. Disse øltypene kalles også Flanders Red Ale og er miksfermentert: En andel av ølet lagres lenge på eikefat der det får syrlig preg av bakterier, og så blandes det med en yngre, søtere øl for balanse. Resultatet er øl som kjennetegnes av en unik kombinasjon av sødme og syre. Flanders Red Ale blir ofte omtalt som “burgunderen av Belgia” på grunn av sin vinøse karakter. Fargen er dyprød eller mahogni. Smaken kan minne om en kompleks rødvin: syrlige bær som kirsebær og rips, eik, et lite eddikstikk, men også en maltaktig sødme som drar mot karamell. Dette ølet er friskt og syrlig, men har samtidig en mykhet – tenk på en perfekt balanse mellom balsamicoeddik og dessertvin! Klassiske bryggerier har laget Flamsk red ale i århundrer, og stilen lever i beste velgående for de som våger noe utenom det vanlige.

Kommersielle eksempler

Cuvée des Jacobins Rouge, Duchesse de Bourgogne, New Belgium La Folie, Rodenbach Classic, Rodenbach Grand Cru, Vichtenaar Flemish Ale.

9. Belgisk Dubbel (mørkt klosterøl)

Vi dykker dypere inn i klostertradisjonen med Dubbel – et mørkt, maltfylt klosterøl. Ordet dubbel betyr “dobbel”, og historien sier at munkene i sin tid brukte betegnelser som enkel, dobbel og trippel for å indikere styrken på ølet. En Dubbel har typisk 6–8 % alkohol og en dyp brunrød farge. Smaken er rik og fyldig: tenk karamell, tørkede frukter som rosiner eller svisker, og et hint av kryddernellik eller lakris fra gjæren. Ølet har ofte en lett varmende følelse – perfekt for rolige kvelder. Denne stilen ble gjort berømt av trappistmunker og brygges fortsatt i klostre den dag i dag, samt av mange kommersielle bryggerier inspirert av munkenes kunster. En slurk av en god Dubbel kan gi deg følelsen av klosterro og ettertanke – helt til det begynner å snurre lett i toppen og minner deg på at dette er et kraftig øl.

Kommersielle produkter:

Chimay Red, Corsendonk Bruin, La Trappe Dubbel, Rochefort 6, St. Bernardus Pater 6, Westmalle Dubbel.

Kobberfargede bryggekjeler i et historisk trappistbryggeri, omgitt av fargerike gulvfliser og store vinduer med frostet glass.
Et tradisjonelt trappistbryggeri med klassiske kobberbryggekjeler i et vakkert brygghus. Dette er et flott eksempel på bryggekunstens håndverk og historie, som fortsatt brukes av munkene i brygging av klosterøl.

10. Kriek / Oude Kriek (belgisk fruktøl)

Belgierne er ikke redde for å leke med ølet sitt, og Kriek (går under betegnelsen Fruit Lambic i stilregistrene) er det deiligste eksempelet på akkurat det. Kriek betyr kirsebær på flamsk, og dette er altså øl gjæret med kirsebær. Man tar en basis av lambic og tilsetter masser av ferske sure kirsebær i fatet. Gjæren gomler i seg sukkeret fra frukten og resultatet blir et rubinrødt øl som både smaker og lukter av kirsebær. En ekte oude kriek er syrlig, kompleks og tørr med intens fruktighet – omtrent som en fruktig vin. Men det finnes også søtere varianter av kriek som tilsettes sukker eller fruktjuice for et mildere uttrykk; disse smaker nesten som en øl-og-brus-blanding og kan være en fin inngang for nybegynnere som ellers synes øl er bittert. Kriek har en lang historie i Brussel-området, hvor folk i århundrer har kost seg med denne friske fruktølen. Populariteten har spredt seg, og i dag finnes det “et helt fruktfat” av belgiske fruktøl: bringebærøl (Framboise), ferskenøl (Peche), solbærøl (Cassis), for å nevne noen. Kriek står likevel igjen som klassikeren – et øl som beviser at ølbrygging også kan være fruktig moro!

Kommersielle eksempler

3 Fonteinen Schaerbeekse Kriek, Hanssens Oude Kriek, Oude Kriek Boon.

Friske, røde kirsebær på et rutete fat foran en kurv fylt med nyplukkede bær, omgitt av grønt gress.
Kirsebær brukes for å lage kriek.

Vil du gå i dybden på Belgisk øl?

Etter hvert som jeg skriver utfyllende tekster om hver ølstil blir de postet her:

En kvinne med hatt som fyller øl fra en brun flaske i et glass med stett.
Les mer om ølstiler fra Belgia

Følg Ølbloggen for flere nyheter

Vil du holde deg oppdatert på de nyeste ølslippene? Følg Ølbloggen på Facebook, hvor alle nye innlegg publiseres umiddelbart – så slipper du å gå glipp av noe!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen